Oppdatering

Hei! Har hvertfall lagt ut en liten oppdatering, men ingen bilder.. Det kommer! Har bare ikke faatt tid til noe, nesten ikke til aa skrevet blogg heller.. Men det kommer! Har et par laaaange bussturer til aa skrive paa! Men naa maa jeg gaa! Maa naa bussen tilbake til Sao Paolo! Ciao!
E i brasil btw

Kakkelakker - Ka faen di vil?

Ok, kakkelakker, ka e greiå me di? ka faen di vil? eg klikke!
Kom inn i leiligheten me sko bo i i Sinza, der va d ein, to, tri, plutselig minst 4 kakkelakker! Jævler! Eg tenkte jo seff eg sko ver litt tøff å ignorera di, me e jo tross alt i Afrika.. D e her sånne dyr fins!
Men plutselig kom den eine drittsekken krypane, flyane, sprettane eller koss di komme seg framøve.. Eg bevegte meg seff vekk, d såg hu så viste oss rundt i leiligheten.. Hu bare "haha! are you afraid of cockroaches?" eg bare "Noooo.. of course not!" Så kom jo an jo hiblede meg ennå nærmere, der hadde an meg inni hjørna! Følte meg ganske teit, der sto di å flirte litt av meg!
D e jo ikkje alle så e vant me kakkelakker! Syke, syke ekle kakkkelakker..
Dumme ting, ka di vil egentlig? Dette di på ryggen så ligge di bare der å spratle.. Di har ingen føleleser eller nerver eller ka faen d e så gjør at du kan hogga håve av di, men di dør av sult t slutt.. Ikkje av at håve diras datt av - Sinnsykt! Å så spise di forresten mennesker.. Sissil såg en dokumentar om ein så hadde sovna, så hadde et nummer av kakkelakker spist seg inn t beinet hans.. Lite kult! Så eg lure bare på ka faen di vil? Dumme, ekle, syke ting!! Kom dåkk t helvette vekk fra meg hvertfall!
"Can you drown 'em?"

Cockroach City

Så var vi tilbake i Dar es Salaam, Fredens Havn! Tilbake til maset i havna..
Tror faktisk Fredens Havn er det siste jeg ville kalt byen. Kanskje Cockroach City eller Dar es Salesmen hadde vært mer passende.

I Fredens Havn, eller generelt i Tanzania har vi funnet ut at de som ikke kan swahili, holder kjeft når det skal prutes.
De swahilipratende på reisefølget fikset en billig taxi og vi slenge oss og våre minst like store sekker inn i bilen, min ble liggende på fanget, eller egentlig ganske mye over hele meg i framsetet..
Vi cruisa bortover motorveien hvor det var fourlanei, som er det de kaller rushtiden, for da lages det fire lanes/filer av en eller to.. Ganske passende navn!
Plutselig kommer det mange personer med varer gående mellom bilene.
Dette er selgere som selger alt fra nøtter og brus til støvsugerslanger og dokoster! Fantastisk! Så hvis f.eks støvsugerposen din blir full, kan du bare sette deg i bilen og henge ut på motorvegen i rushtiden.
Men uansett er det ganske morsomt, selgerne løper blandt bilene med nesten store boder på seg. Og når bilene plutselig kjører blir det kasting av varer og penger både inn og ut bilvinduene. Løpende og kravlende på motorvegen for å finne igjen pengene kunden kastet ut vinduet i det køen fikk fart på seg!

Da vi kom fram til Sinza og nabolaget som Sissil og Solvår bodde i, kom ungene nok en gang løpende! Klemmer blir delt ut i tonnevis.
Det er andre gang vi sover over her, så jeg har truffet alle barna fra før.
Sissil og Solvår deler ut små gaver som sjokolade og frukter vi fikk på spice touren. Jazim, den ene kidden som alltid går med fotballklær spør meg om jeg har en fotball til ham, fordi han hadde mistet sin. Jeg føler meg ganske teit siden jeg ikke har med en til han.. Han og søsknene bor next door til oss og har nettopp mistet faren. Harde kår! De holder motet oppe og er glade for å ha besøk.
De leker med alle de elektroniske rare tinga vi har med. Ganske morsomt! Noen av dem prøvde PSPen til Morten, men jeg tror ikke de forstår helt hvordan det virker.. Så etterhvert står di egentlig bare å trykker på alle knappene uten å i det hele tatt se på skjermen! Og kameraet er det kjekkeste å leke med! De tar bilder av alt. Gulvet, buksa si o.l. De stiller seg opp og gjør seg til for kameraet. Halvparten av bildene på kameraet kommer nok fra dem! Haha! Ganske forskjellig fra de norske ungene. Ungene i Norge er mestre i tv-spill, her vet de ikke hvordan de skal spilles. Ganske fantastisk at det går an å bruke tiden på å ikke sitte inne å spille tv-spill, men faktisk være sosial og leke med absolutt alle de andre ungene.

Leiligheten har visst blitt pusset opp og det har blitt lagt fliser og det har blitt mye større plass siden sist Sissil og Solvår var der.
Men det er fremdeles kakkelakker på gulvet og et hull i gulvet hvor ekskrementene aka. bæsj og tiss går.
Dette var sammen med dusjinga en helt ny opplevelse for meg.
Såå, hvordan skal jeg gjøre dette?
En tar ned buksa, og setter seg på huk.. Buksa detter jo selvfølgelig ned på bakken hvor sikkert mange har tisset på gulvet før din tid. Det er jo ingen måte å holde den oppe på.. Videre setter en seg ca over hullet og prøver å sikte, det er ikke vanskelig siden hullet er så stort, hvertfall her. Så er det bare å sette i gang, uten noe å holde seg fast i. Jeg fant fort ut at jeg ikke klarer å gjøre meg 100% ferdig på slike toaletter. Jeg får bare ut det første laget, som må mest ut. Det blir så slitsomt i lengden. Det går liksom ikke an å sette seg ned over lengre tid å kose seg, her er det hardt og fort. Bare det mest nødvendige må gjøres!
Dusjinga foregår inne på samme rom som hullet. Jeg hadde utrolig mange spørsmål til Sissil mens jeg sto der inne aleine med to bøtter vann, litt såpe og et hull i bakken.. En såper seg inn og kaster kaldt vann over seg for å få bort såpen. Tror ikke jeg fikk bort all såpen den første gangen. Men andre og tredje gangen ble det bedre. Øvelse gjør mester og slik er det nok også med toalettbruken..

Så skulle klær vaskes for første gang på turen. Om du er i Afrika eller er backpacker kjøres klesvasken old-school style! En balje vann med klærne oppi, litt vaskemiddel og en bøtte med rent vann. Jeg tok turerns første klesvask på det beste tidspunktet, klokka var vel 11 eller 12 og sola sto rett oppfor meg. Litt varmt kan en si..
Jeg følte meg ikke helt hjemme der jeg knelte over balja med klær og skrubba.
Jeg skrubba og skrubba ett og ett plagg og etterhvert hadde jeg vaska alle klærne, tilogmed tskjorta jeg egentlig hadde på meg.. Klarte jo hiblede å legge den sammen med de andre klærne.. Så der sto jeg uten tskjorte. Men heldigvis tok det ikke lang tid før de tørka..

Hver dag vi var i Sinza tok Sissil meg med på den lokale restauranten, men de hadde ikke mat hver eneste gang vi var der. Hver gang erget hun seg like mye over at vi måtte på den litt dyrere restauranten hvor vi måtte betale 10kr for mat og brus isteden for 5kr.. Jeg kunne egentlig ikke bry meg mindre. Men word on the street var at de hadde verens beste ugali der. Ugali ligner på en måte på potetmos, men er laget av maismel og er mye mer fast. Det smaker heller ikke så mye, så en tar en bit ugali og former slik en vil ha den og skyver litt bønner, grønt og saus oppå.. Det smaker faktisk ganske fantastisk! Jeg har smakt det tre ganger; en gang på Zanzibar, så den dyre restauraten, så til slutt hadde de mat på den lokale restauranten. Og her spiste jeg den beste ugalien jeg har hatt! nam!

Den ene kvelden gikk vi forbi den lokale restauranten/baren, hvor det satt overraskende mange menn og drakk øl. I dette fattige området satt faktisk mange menn å drakk øl. Herregud! Unnskyld meg.. Ta nå å skjerp dere! Hvis jeg hadde vært fattigmann i Afrika og hatt en familie å forsørge er øl det siste jeg ville brukt penger på. Det koster kanskje ingenting for oss, men for dem blir det ganske dyrt i lengden! Utrolig dårlige prioriteringer. Vil senke levestandarden hos familien din bare for du skal gå ut å drikke hver kveld.. Noen mennesker forstår jeg bare ikke..

Bibi, husverten til Sissil og Solvår, bestemoren til en god del unger, virker mer som familie for Sissil og Solvår enn en husvert.
Utrolig hyggelig kvinne som lar oss bo gratis i huset hennes og lager mat til oss av og til.. Hun tar også vare på to av barnebarna sine, som snakker ganske perfekt engelsk for å være så små.
Hun har også en vannkran i bakgården som hun lar de fleste bruke, så da vi var der traff vi utrolig mange ukjente ansikt som var og fylte vann hos henne..
Da vi skulle dra, sa hun til Sissil at hun hadde en stor vannregning som måtte betales. Så vi samlet dollarene vi hadde og ga til henne. Hun var så uutrooolig takknemlig. Bedre å gi penger til henne enn annen random drittbistand. Her gir vi penger til ei som deler ut vann til hele nabolaget, ikke en random drunkass på en bar.

Tanzania var en stooor opplevelse, alt er så annerledes enn i Europa og til nå, Sør-Amerika.. Ja, er i Brasil nå, men ligger litt etter på skrivingen kan en si..

Back to Dar es Salaam

Det er 5. januar 2009 og vi har brukt dagen på å henge ut i Stone Town og på å komme oss til Dar es Salaam igjen.
Vi stasha de tunge sekkene våre i en kirke i Stone Town sammen med Solvår, Morten, Bjarte og Anita. Bjarte og Anita driver med krik og chrisc rundt i Afrika, så de kjente noen av dem i kirken, så vi fikk oppbevare baggasjen vår her mens vi vandret rundt i byen. Da vi kjørte inn porten til kirken, så vi et skilt der det stod at kirken var bygget oppå den gamle Slave Traden, som vi faktisk hadde tenkt på å besøke. Så her fikk vi slått to fluer i en smekk, og begge fluene gratis!

Jeg og Sissil skulle kjøpe billetter for Morten og Solvår på samme båt som Bjarte og Anita, så vi vandret bortover for å finne havna som visstnok ikke skulle ligge så langt borte fra kirka.. Vi forvillet oss inn i noen søte små gater, med lokale folk og butikker.. Det var forresten ikke små gater, men utrolig små gater hvor en får kanskje plass til 3 personer ved siden av hverandre. Her syklet folk bånngass og kjørte moped. Safe? I think not..
Vi gikk oss ganske vill der inne og måtte spørre oss frem etter hvert hjørne vi gikk rundt. Etter langt og lenge og lengre om mange hjørner kom vi fram til havna og fikk bestilt tickets til båten. Sykt greit når vi faktisk vet hvilken båt og hvilket klokkeslett vi skal dra, slik vi bare kan kaste selgerne bort.. Gikk litt lettere her enn i Dar es Salaam på vei bort.

Deretter var jeg hvertfall fast bestemt på å spise på en indisk vegetar-restaurant og på å finne avocadojuice som jeg hadde hørt om på Spice Touren, før vi skulle møte de andre på en italiensk gelato plass.
Sissil begynte jakten på avocadojuicen på Swahili på vei bort til restauranten, og fikk etter et par forvirrede mennesker, en til å følge oss til avocadojuice plassen som var en liten butikk med flott trekunstting og et kjøleskap. Her fikk vi servert avocadojuice mens vi stod opp og ned i butikken. Juicen smakte ganske godt, men vi fant ut at den smakte litt pannekakerøre og at sukker her også var hovedingrediensen. Som i alt annet!
Skal definitivt prøve å lage avocadojuice uten sukker når jeg kommer hjem til Norge.
Vi vandret inn i butikken til en koselig, tykk masai og kjøpte noen armbånd og smykker. Vi ble enige med de andre om å treffe dem tilbake ved kirka kvart på 3, så når vi satt oss ned på den indiske restauranten ble klokka fort halv 3, og jeg begynte å få vondt i magen..
Fem over halv bestemte vi oss for å ta det med som take away og ti over halv var maten klar.. Vi sprang bortover de små gatene for å nå bort til kirka i tide.. Vi måtte spørre oss fram og gikk også litt i feil retning..
Fem på 3 kom vi gjennombløte fram til kirka hvor det ikke var noen. Vi trodde de andre hadde gått mot havna.. Det viste seg at de ikke hadde det, da de kom spaserende bort et kvarter senere.. Vi hadde jo stressa dødsmye!
Men vi fikk hvertfall spist maten vår mens vi venta..

Deretter ble det mye kø ved båten som skulle begynne å boarde 3, og gå 4.. Den begynte jo selvfølgelig å boarde 4.. Typisk? Ja!
Mens jeg stod der i køen og svetta fant jeg ut "Aha! Avocado jævelen hadde stappa banan oppi juicen!" Ikke rart jeg hadde vondt i magen, jeg har litt intoleranse eller whatever mot banan. Så det var ikke så gøy..

Båten var stappfull av mennesker og høner stappa inni kurver laget av blader, slik som vi fikk på Spice touren. Stakkar høner! Selvom høner har det generelt mye bedre i Afrika enn i bl.a Norge.. Her får de gå fritt rundt i gården og spise ting fra bakken, slik som høner gjør. Mens i Norge er de stappa mange i små bur, slik som de var inni kurvene på båten.. De som så hønene i kurvene syntes selvfølgelig synd på dem, men ingen synes synd på dem i Norge. Kanskje fordi ingen faktisk ikke vet hvordan hønene som ikke er frittgående har det. Sjekk det ut!

På båten traff vi to hyggelige mennesker fra Norge og en fra London. Torstein fra Trondheim hadde bodd i Sør-Afrika og skulle tilbake dit nå. Han hjalp oss hvertfall ut med hostell i Johannesburg! Utrolig greit!
I slutten av båtturen ble det litt store bølger og ganske mange våte mennesker. Morsomt!

Zanzibar

Chill, chill, chill! Det er det som skjer på Zanzibar!
Og at folk har rare navn.. Han som selger billetter til Booze Cruise (som er en trebåt som seiler langs stranda i et par timer og en får gratis drikke) kaller seg hvertfall for TIGER.. En annen som selger billetter til fisketurer kaller seg for DOC SMARTASS! Det må være det beste navnet ever! Hahaha! Han vet sikkert ikke hva det betyr engang..

Som sagt er det chilling som gjelder på Zanzibar og vi har fått lært mange gode chilletriks av den ene nederlenderen som står opp, spiser frokost, tar seg en Gin&Tonic, legger seg i sofaen, leser litt og sover hele dagen. Det beste trikset må være når han skal betale for Gin&Tonicen, da tar han opp en seddel fra lommen, krøller den og kaster den bort til kelneren, slik at han skal slippe å reise seg! Fantastisk!
Det eneste som ikke har vært så chill er at vi har måttet skifte rom hveeer dag vi har vært på Zanzibar.. Ganske plagsomt egentlig!

En eller annen dag fant vi ut at vi skulle dra på en Spice Tour, siden Zanzibar kalles Spice Island..
Spice Tour liksom, jeg så for meg at dette skulle være en liten tur i Stone Town hvor vi gikk rundt på et marked og luktet på litt krydder, men det var det ikke i det hele tatt.. Det hadde kanskje blitt det hvis vi hadde kastet oss på det billigste tilbudet fra en taxisjåfør som ville ta oss med på touren. Heldigvis hoppet vi av i Stone Town og gikk innom et travel agency og kjøpte touren her.
Hverken jeg eller Morten hadde fått spist frokost denne morgenen, så vi stoppet på veien og sjåføren kjøpte pommes frites med saus til oss fra en stand på gaten.
Vi fikk det servert i en svart hundebæsjepose! Delikat!

I Stone Town hoppet jeg, Sissil, Morten, Reol og Gido hoppet inn i vanen og dro av gårde. Første stopp fikk vi se huset som David Livingstone bodde i da han var på vei hjem fra Sør-Afrika og fikk oppløst slaveriet. Neste stopp var et gammelt palass før vi dro videre opp og inn i the spice farm, som egentlig var en jungel.
Her trasket vi rundt og fikk se, smake og lukte på utrolig mange forskjellige frukter og krydder! Det var også en ekstra person med i tillegg til guiden, han lagte suvenirer til oss etterhvert som vi gikk. Han laget først og fremst en kurv til Sissil hvor hun kunne ha med krydder og fruktprøver som vi fikk utdelt etterhvert. Han laget også hatter, slips, smykker og vesker til oss.. Dette var en helt fantastisk tur! Alt annet enn hva jeg hadde forventet!
Da vi kom inn i Stone Town følte jeg meg ganske dum som gikk rundt med en hatt og slips laget av blader.. Så jeg bestemte meg for å selge dem til den første og beste av de uendelige selgerne som går rundt i gatene og skal selge deg alt slags tull! Jeg tror han ble ganske satt ut da jeg begynte å gi han priser og ville bytte mot ting han hadde..
Han sa de kom til å bli brune i morgen, men da sa jeg at han kunne male dem i favoritt fargen hans slik at de beholdt sin glans!
Men det ble til at jeg til slutt ga hatten og slipset bort mot at jeg fikk tatt et bilde av han. Haha! For en dust med slips og hatt laget av bladet liksom..

En siste ting jeg må ta med fra Zanzibar, utenom at det er utrolig stjerneklart og at Vegard fikk ryggen smørt med solkrem av den ekleste og sykeste bestemora jeg har truffet, er at jeg ble låst inne på rommet..

Jeg, Sissil og Solvår hadde vært å spist lokal mat meg noen utrolig hyggelige masaier. Plutselig måtte jeg gå litt før de anddre fordi jeg måtte på toalettet og gikk ned til rommet og satt der og presset med musikk i ørene..
Da jeg kom ut fra badet og skulle til å gå ned til de andre som satt i baren, fant jeg ikke nøkkelen.. "Rart" tenkte jeg, prøvde å åpne døra, den gikk ikke opp.. "Hva skjer?".. Jeg gikk bort til vinduet for å klatre ut der, men der var det hiblede meg gitter foran! Hva skulle jeg gjøre? Jeg prøvde å skru av låsen med lommekniven, men skruene var så utrolig stae at de heller ville bli ødelagt enn å kommme ut! Bastards!
Jeg satt der innelåst i en liten hytte uten å komme meg ut.. Dere aner ikke hvor syyykt lite MacGyver jeg følte meg akkurat der og da!
Så etter en time eller noe ga jeg opp og gjorde meg klar for å sove.. Da kom plutselig Solvår inn! æææææææææ
Hun hadde gått inn på rommet mens jeg var på toalettet.. Lyset var på og nøkkelen lå på benken og fremdeles hadde hun gått ut og låst døren.. ER DET MULIG?! Haha!
Så på resten av Zanzibar oppholdet vårt, gikk jeg bare på offentlige toalett for å slippe å bli låst inne på rommet while i was doing my business..

First taste of Paradise

Zanzibar 2. jan
HERREGUD!! Jeg er i paradis! Hva kan jeg si? SOL OG BAD!
Venter du på noe mer utdypende? SKJER IKKE!
Vi ankom Zanzibar 30. desember, dagen før nyttårsaften. Her sitter jeg i sola på terassen og skriver. Jeg kan se stranden og det turkise havet. Fantastisk! Vi er i Kendwa, nord i Zanzibar, på et stort hotellområdet kalt Sunset. Det er kilometer med strender og hotellområder linet opp. Det er ikke mange vanlige hoteller her, har bare hørt rykter om et italiensk hotell borte i horisonten. Her er det små hytter med stråtak og faktisk veldig god standard. Helt sykt sjarmerendes! Dette må være den fineste plassen jeg har vært..
Første natten sov vi i en liten hytte helt nede på stranden, men det har blitt en del dobbelbookinger, så vi sov en natt i leiligheten til eieren, Teddy. Med en god del andre som også hadde blitt dobbelbooket. Nå har vi endelig kommet oss på plass i en fin leilighet lenger oppe i bakken sammen med Solvår, som bodde sammen med Sissil i Tanzania og Morten, bror til Sissil. Kjipt å ikke bo helt nede på stranden, men det er ikke som vi er så mye i leiligheten uansett. Jeg må bare si det en gang til: Det er helt fantastisk her! Vet ikke helt hvordan jeg skal få beskrevet det..

Vi ankom Stone Town, Zanzibar etter nesten 10timer etter å ha sovet i Dar es Salaam på det gamle rommet til Sissil og Solvår.
Vi stod opp kl 5 og tok en dalla-dalla til stedet hvor vi skulle ta båten fra. Dalla-dallaer er små busser som går rundt forbi uten noe fast tidspunkt og faste stopp på veien. Disse blir som regel stappet proppfulle med folk og kjører videre. De tar 1 time på en strekning en taxi bruker 15min på.
Jeg spurte Sissil om hun hadde en bra beskrivelse på en dalla-dalla, dette er hva hun kom fram til: "Helt forjævlig!", "En boks med sardiner", "En stappfull ting med illeluktende mennesker", "Et rom med aggressive mennesker med en helt forjævlig kø-kultur"
Så dere kan tenke dere at det ikke er det mest fantastiske i verden!

Planen var å ta båten fra Zanzibar kl 7 om morgenen, men denne var jo selvfølgelig fullbooket.. Så det ble kaos! Selgere prøvde å lokke oss rundt med dyre priser og "ledige" plasser på båten.. Mange av dem hadde liksom fått ekstra billetter av sjefen sin. Men da alt kom til alt hadde de på en måte ingenting å selge oss egentlig, så jeg forstod ikke helt hva de stresset med. Mas ble det hvertfall. Det ble til at vi tok neste båt, som gikk kl 12. Vi kom i snakk med 3stk fra Nederland som heller ikke fikk tak i billetter til 7-båten. Vi ble med dem for å spise og chille før båten gikk. De hadde akkurat vært på safari rundt om i Tanzania og skulle til Zanzibar for å chille og feire nyttår.
Det ble tid for boarding og laaange køer, og maaaasse sniking. Det er ikke som om noen prøver å snike seg fram litt casual. Her sniker alle ved å skyve deg til siden og presse seg fram. Ganske frekt! Kjøba kø-kulturen? Respect da que lizzm

Vi fikk overraskende nok 1.class seats på båten siden vi hadde betalt med dollar. Kan tenke meg det var mye bedre enn å sitte nede, så vi var ganske fornøyde. Det var digg sofaer og stoler, så jeg fant meg en stol og prøvde å få meg litt søvn. Noe som gikk ganske bra, utenom de 50 gangene jeg våknet og holdt på å drukne i min egen svette..

Vi kom fram til Stone Town etter 2,5 timer (tror jeg hvertfall). Og det var på tide med ny kø, svetting og mye sniking. Det ble til at to og to gikk ut utgangsdøra på likt, men det gikk jo ikke med meg, fordi jeg hadde jo en enorm sekk på ryggen.. Jeg kom på likt med en person, så jeg tenkte jeg kunne slippe han gjennom først, men så fulgte minst 10 personer ut etter ham. Så jeg ble på en måte sittende fast i døra. En liten stund hvertfall..
De har også pass kontroll på Zanzibar, selvom de er en del av Tanzania. Dette er pga at de vil være et eget land igjen. Etter en god stund av å være slått sammen med Tanzania har innbyggerne på Zanzibar funnet ut at det ikke virker så bra allikevell.
Vi gikk for å finne taxien vår, som vi hadde bestilt på forhånd.
Nederlenderne ble også med oss. Sissil hadde fikset rom til dem på samme hotell som oss, ettersom Solvår kjenner eieren og hadde fikset et billigere rom til oss, så vi hadde et rom til dem.

Tanzania og Zanzibar må være en av de vanskeligste plassene å kjøre bil i verden. For det første kjører de på venstre side av veien, for det andre virker det som helvette å kjøre her, uansett om de hadde kjørt på høyre side av veien. Det er ingen filer her, så alle kjører akkurat der de vil, de flytter seg bare litt inn til venstre side når det kommer biler imot. De kjører i 100 hele tiden, forbikjøringer har de sikkert ikke navn på engang, det heter nok bare kjøring. Mopeder, biler samme vei, andre vei, fotgjengere, syklister..
Vi var faktisk 30cm fra å krasje den ene gangen: Vi kjørte bånngass og skulle kjøre forbi en bil som kjørte litt seint, men det kom mopeder og en bil imot. Så det ble ganske trangt og vi måtte bråbremser og kræsjet nesten i bilen foran. Sketchy!

Mitt første inntrykk av Stone Town er at det er en idyllisk by som minner litt om Cuba, ikke at jeg har vært i Cuba ennå, så vi får se om det faktisk ligner eller ikke.

Eieren av hotellet kom bort til meg og Nederlenderne da vi satt og hadde vår første Capirinha på stranden. Han heter Teddy og bor i Liverpool. Han har masse smart å si og reiser rundt i verden hele tiden. Utrolig koselig og genuin fyr! Det var hvertfall mitt første inntrykk av ham. Etter å nå ha vært her i 4 dager, har jeg funnet ut at han prøver å være altfor grei mot alle, noe som ender opp i løgner for å please alle.. Han ga for eksempel bort madrassene vi skulle sove på den første natten i det nye året bort til noen finske jenter. Han sa til oss at de bare hadde tatt dem, men det tviler jeg sterkt på.. I går kom jeg ned til restauranten for å spise litt ble han sur på meg, fordi han skulle lage vegetarmat til meg, men det hadde han ikke sagt noe om til meg. Så han sa han ikke gadd å snakke med meg mer. Men han tullet nok bare.. På den andre siden fikk vi sove gratis i leiligheten hans, han spanderer mat og champagne, han skulle hente Morten på flyplassen, gir oss billige rom og er generellt bare utrolig hyggelig!
EDIT: sååeee.. En kveld kom en arab-lignende mann bort til sofaen vår på stranda og spurte om han kunne sitte med oss, vi svarte såklart ja og han satt fra seg en liten koffert og gikk igjen.. Ikke rart at alle plutselig gikk for å dusje og jeg satt igjen der alene når jeg tenker meg om..
Han og ei dame kom hvertfall tilbake til slutt og det viste seg at det ikke var en bombe i kofferten! Lucky! De hadde faktisk en shisha-pipe i kofferten. Hvem har egentlig shisha i en koffert? Det viste seg at de var et diplomat-par fra Serbia og Libya, rar kombinasjon, men utrolig hyggelige mennesker! Jeg ble sittende og røyke og til slutt kom vi inn på at de pleide å komme til Sunset og spise ganske ofte fordi de kjente sjefen.
"Å! Kjenner dere Teddy?" spurte jeg. Da begynte de bare å le! Så det viste seg at Teddy bare var en venn av den ekte sjefen som var på besøk.. Jeg fikk litt sjokk.. De fortalte at han liker å snakke og skrøyter ofte på seg ting.. Da vi først hilste på han stod han og snakket om at han ikke ville selge plassen.. Jesus! For en raring..

Natten til 31. desember våknet Sissil og var syk..
Hun var utrolig dårlig og lå i sengen hele dagen.. Vi var redd det var malariaen som hadde slått inn igjen, men på kvelden ble hun plutselig mye bedre, fikk i seg litt mat, ganske mange paracetter og kom seg ned til stranden! Gøy!

Da det begynte å bli kveld samlet vi gjengen for å spise et digg festmåltid, men plutselig kom Teddy bort med 2 fisker, litt sidesalat og fries til 7 personer.. Han visste ikke at jeg var vegetarianer, så han skulle fikse noe og kom ut igjen med en salat......
Ø! Salat!
Ble ikke særlig mett av det, det gjorde ingen av de andre heller. Alle ville bestille mer mat, men plutselig hadde kjøkkenet stengt. Kjipt! Så alle gikk inn i det nye året ganske sultne.
SALAT PÅ NYTTÅR FOR !"#¤%" KLIKKE!

I baren på Kendwa Rocks, nabohotellet, ble det holdt en stor nyttårsfest! Baren var selvfølgelig på stranden hvis noen lurte.
En ting jeg ikke forstår med baren på Kendwa Rocks er at en må bestille bonger for å kjøpe diverse alkoholholdige drikkevarer i baren.. Så det ble litt slik: Kjøpte bonger, gikk og skulle bestille vodka/redbull, men fikk bare en redbull pga at jeg ikke hadde nok bonger.. Dette ble ganske slitsomt i løpet av kvelden..
Beste nyttårsfeiringa jeg har hatt siden jeg var 16 sikkert. Eneste var at den kunne vart litt lenger, plutselig var klokka 7 og jeg måtte crashe på en sofa i baren på Sunset. Ganske fantastisk å våkne i et nytt år på en strand i Afrika!

Men nå gidder jeg ikke sitte her å skrive mer, skal ned å sole meg litt på stranden, ta meg en øl og lese litt om diverse sosiale systemer!