Pantanal

"Jeg gleder meg til å sove på en buss." - Trodde aldri jeg skulle høre meg selv si det, men etter 3 kalde netter i en hengekøye er alt bedre!
Da jeg kom dit var jeg dødsgira på å sove i hengekøyer, men det viste seg fort å ikke værer så delikat. For det første sover jeg aldri på ryggen, noe en nesten må gjøre i en hengekøye. Så det ble ganske vanskelig å finne en bra stilling som faktisk gikk an å sove i gjennom hele natten. For det andre var det iskaldt der vi sov, så jeg våkna hvertfall minst 6 ganger pr. natt.. En kveld til der så hadde jeg klikka!

Da vi var på vei til Pantanal begynte det plutselig å regne, ikke bare litt, men syykt! Bussen som skulle ta oss til Campo Grande måtte stoppe midt på natten og alle måtte ut fordi taket ikke var tett og slapp inn vann.
Nesten med en gang vi kom til Campo Grande måtte vi dra videre inn i selve skogen. Jeg har aldri stressa så mye med pakkingen, rart jeg fikk med meg alt egentlig.
Idet jeg hadde kasta alt random oppi sekken og lukket igjen glidelåsen kom minibussen som skulle kjøre oss. Vi satt der sammen med en engelsk dame og to engelskmenn som begge het Richard. Da vi kom frem traff vi et engelsk par til, hvor mannen het Richard. Richard 1, 2 og 3. Må visst være ganske vanlig navn over dammen.
Bussturen skulle ta 4 timer, 4 timer med bånngass, strake og fine veier. Helt fint det, men merka fort at veiene og farten på bilen ikke var så bra match. Bilen hompa hele tiden, så spesielt vi som satt bakerst fløy, bokstavelig talt i taket flere ganger. Det gikk ikke an å få sove. Tisse var også vanskelig å gjøre og alle i bussen holdt på å dø av dette opptil flere ganger.
Deretter ble vi lesset over i en 4x4 med to benker bakpå planet og kjørte innover på grusveier og 1000 små broer.

I Pantanal hadde vi utflukter i 4 dager; nattsafari, jungelvandring, hesteridning, ennå mer jungelvandring, båttur og piraia fisking som jeg skippa. Ble sittende i vannkanten og surmule i 2min til hun ene sluttet å fiske, hun var visst også vegetarianer.. ehm.. ja..
Hun var hvertfall fra litt utenfor Malmö i Sverige og reiste rundt i Sør-Amerika og nok en gang er det en liten verden vi lever i.
Jeg spurte om hun visste om noen personer i hardcore-miljøet rundt Malmö. Og hun svarte "Love", jeg bare "whaat? hvem Love?", "Linder".
Jeg måtte le.. Jeg har jo bodd med han i typ 1 år eller noe.
Rart!

I Pantanal trodde jeg det skulle krele av dyreliv, men det var ikke akkurat som jeg forventet. Vi så et par dyr om og om og om igjen.
Vi så en armadillo, masse rare fugler, mange store hamster-lignende dyr, apekatter og et dådyr eller to. Heldigvis ingen anacondaer. Det er nemlig her de finnes. De kan bli opptil 12 meter og guiden vår hadde sett mange i regnsesongen. Vi var der rett før regnsesongen, så vi slapp å hilse på anacondaene.
Hoveddyret vi så var en type små alligatorer som ikke spiser mennesker.
De var ikke bittesmå, men ikke kjeeempestore og så lett ut som de kunne spist mennesker. De bodde også så og si i campen vår. Det lå en elv rett nedfor campen hvor de holdt til. Glad vi sov i 2etg!
Det var sykt kult å se de i begynnelsen av turen, men i slutten ble det ganske kjedelig å treffe på de. De var OVER ALT hvor det var vann! Helt sykt!
På nattsafarien kjørte vi forbi et lite vann og Pedro (guiden vår) lyste utover med lykten sin. Vi så utallige små røde prikker som var øynene deres. Det var seriøst over mange hundre bare rundt det lille vannet. Det var en syk opplevelse!
Og jo, vi også et par rever.

På nattsafarien, så vi også den fantastiske solnedgangen over jungelen.
Helt utrolig, så kommer Sissil med den beste kommentaren "Pastell e så sist år." Haha! Priceless! Ånnas!

Maten var også ganske digg her, godt å komme seg bort fra sukker og ost, her var bønner, couscousting, pasta, ris og salat på menyen. Ganske standard, men tro meg, det smakte syyyykt godt etter å ha vært i Brasil en stund.
Til frokost fikk vi bokstavelig talt kake.. Brødet så ut som det var lagt av en eller annen form for kakedeig. Massivt!

Vi klarte også begge to å glemme mobilene våre i minibussen på vei bort, men heldigvis var bussen eid av selskapet, så vi fikk de tilbake da vi kom til byen igjen! Phew!